(Trykket i Aftenposten juni 2007)
Den danske statsministeren snudde faktisk kappen etter vinden under karikaturstriden.
Sist helg var det samling av norske mediefolk og samfunnsdebattanter på Oscarsborg festning utenfor Drøbak. Midtpunktet var Jyllands-Postens kulturredaktør Flemming Rose og formannen for Danske bladtegneres forening Claus Seidel. Det var interessant å lytte til begge disse herrene. De fortalte om danske forhold og reaksjonene på Muhammed karikaturene sett fra deres ståsted.
Trykking av karikaturene i Norge ble en solidaritetssak og norsk presse hadde egentlig ikke en egen agenda. Jyllandsposten og Flemming Rose hadde i det minste en hensikt bak publiseringen av karikaturene. En rekke episoder i Danmark og Europa på selvsensur om Islam var årsaken til at Jyllands-Posten laget reportasjen med karikaturene. Ifølge Rose har Danmark fått resultater. Mange moderate muslimer har tatt til ordet og ønsker ikke å la seg representere av bakstreverske imamer. Et klart skille er synlig i det offentlige rom mellom de radikale og moderate. Det er ikke lenger en debatt om “dem” og “vi”, men mellom de som forplikter seg til det danske demokratiet og de som ikke gjøre det. Dessuten ser ikke danskene lenger på muslimer som én homogen gruppe.
At fjellet ble flyttet i Danmark gjør lite nytte for Norge. Vi har behov for å flytte vårt eget fjell. Myten om norske muslimer som én homogen gruppe trenger å knuses. Vi hadde en mulighet i kjølvannet av danskene, men den glapp dessverre. Vi har ikke vært modige nok til å løfte debatten på egenhånd. Derimot gjemmer vi oss under kappen til storebror Danmark og beundre han.
Det kom tydelig frem under debatten på Oscarsborg at norske pressefolk beundrer hvordan den danske statsministeren Fogh Rasmussen håndterte karikatursaken. Jeg vil karakterisere Fogh Rasmussen som like lite prinsippfast som den norske regjeringen. Han var prinsippfast da Somalisk fødte Ayaan Hirsi Ali ble invitert til Marienborg – statsministerens sommerresidens. Hirsi Ali hadde skrevet manuskriptet til Theo van Goghs film “submission”.
Imamene i Danmark sa at invitasjonen og Venstres utdeling av frihetsprisen til Hirsi Ali var en provokasjon. I følge Jyllands-Posten var Fogh Rasmussens svar til imamene: “Det var godt. For jeg ville nettopp fremprovosere en debatt om ytringsfriheten i Danmark. La meg si det, så det ikke kan misforstås: I et fritt folkestyre kan vi uttale oss kritisk om hva som helst og hvem som helst. I et moderne, opplyst samfunn kan alt bli underkastet kritisk analyse og debatt. Bibelen så vel som Koranen. Vi må på det kraftigste fordømme disse brutale overgrep på ytringsfriheten. Det er sant, at disse fundamentalistene overhodet ikke har noen idé om, hva demokrati er, og at vi nok aldri får dem til å forstå det. Men hvis vi ikke fordømmer og går opp imot dem, som truer vår frihet, går vi i stedet deres ærend … Vi må ikke la oss skremme til å tie.”
Akk ja – det var før følelsene kom inn i bildet. Etter karikaturene så uttalte Fogh Rasmussen til egyptiske avisen Al-Ahram: “Jeg tror det er kritisk at ytringsfriheten alltid kombineres med religionsfrihet og respekt for religiøse følelser og tro … Min regjering fordømmer ethvert uttrykk og enhver handling som krenker folks religiøse følelser.” Lignende uttalelse ble også gitt til Al Arabiya. Med dette sier han at ytringsfriheten må vike for religiøse følelser. Hvis dette er mannen norsk presse beundrer som prinsippfast så forstår jeg hvorfor vi ikke kommer oss videre i debatten.
