Shahzad Rana’s I/O

MANGE KONGER før ham har samlet Norge til ett rike. Harald Hårfagre var, ifølge Snorre Sturlason, den første som klarte det. Ved slaget i Hafrsfjord vant Harald over en allianse av småkonger på Vest- og Sørlandet, og dermed kunne han legge under seg kystlandet fra Viken til Stadt.

En annen som også har klart denne bragden, er Olav den hellige. Som Harald Hårfagre ønsket også Olav å samle Norge til ett rike. Etter mange år i utlandet kom Olav tilbake til et politisk og religiøst splittet Norge. Landet var delt mellom seierherrene etter slaget ved Svolder.

Ulike motiver.
Olav den hellige og Harald Hårfagre hadde helt ulike motiver for å samle Norge. Olav ville kristne landet, mens Harald ifølge et sagn i sagaen ønsket å ekte Gyda Eiriksdatter. Begge hadde til felles at Norge var omgitt av småkonger og lokale interesser. I tillegg var Norge i stor grad et ættesamfunn. Man tjente primært familien, som ble styrt av mannlige overhoder.

Kronprinsen har tidligere uttalt:

Vi må tørre å la oss utfordre av nye meninger og holdninger, og vi må våge å tenke nytt. Frykten for det ukjente stenger ofte for spennende tanker og visjoner.

Rik på ulikheter.
Dagens Norge er mangfoldig og rikt på ulikheter. Alt fra ytterst ulike dialekter til ulike hudfarger og religioner preger landet. Ifølge Statistisk sentralbyrå er nesten 10 prosent av den norske befolkningen innvandrere. Det bor innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i alle landets kommuner. Oslo har den største andelen, med 25 prosent. Disse minoritetene er i liten grad deltagende i det generelle samfunnslivet, og de tilhører i stor grad ulike små, lukkede ættesamfunn.

Den nye ladejarlen.
Dagens versjon av småkongene er alle de ulike interesseorganisasjonene som skal tale minoritetenes sak. Visstnok skal det være nærmere ett tusen slike organisasjoner. Dette økosystemet av småkonger finansieres i stor grad av ladejarlen Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet. Effekten av dette lokale økosystemet er at avstanden mellom storsamfunnet og minoritetene økes.

Engasjement.
Innvandrerne er fortsatt fremmede for mange nordmenn. Svært mange førstegenerasjons innvandrere trodde de en dag skulle reise hjem igjen, derfor forsømte de sitt engasjement i det norske samfunnet. Skal man forløse de spennende tankene og visjonene som kronprinsen nevner, må det ukjente synliggjøres på steder der dette gir en effekt. Denne arenaen er ikke små minoritetsorganisasjoner eller miljøer som i hovedsak er organisert etter etnisitet. Synligheten må skje der majoriteten ferdes.

Felles dugnad.
Kronprinsens visjon om å åpne det lukkede er spennende og utfordrende. Hans tilnærming til å få frem mangfoldet og synliggjøre mulighetene i ulikhetene, er realistisk og helt nødvendig. Hans fremtreden og langsiktige perspektiv tilsier at han kan lykkes med å åpne og samle det multikulturelle Norge til ett rike. Som i tidligere forsøk vil det nok finne sted mange vanskelige slag. Et slikt arbeid vil kreve mye av kronprinsen, men kanskje enda mer av minoritetene. Visjonen kan bli virkelighet dersom minoritetene viser vilje til endring og majoriteten bistår. Kronprinsen kan bli forskjellighetens konge og Norge et rikere land.